Kristins minnefond


Minnefondet gjør Pusterommene mulig! Da Kristin Vavik altfor tidlig gikk bort 1. mai 2004 etablerte hennes nærmeste et minnefond. Kristin var en aktiv, ressurssterk, sprudlende jente som hadde mye glede av fysisk aktivitet og friluftsliv i hele sitt liv. Derfor ønsker Kristins nærmeste at minnefondet skal bli brukt til etableringen og driften av pusterommene.no - en portal som skal ha fokus på viktigheten av fysisk aktivitet - både før, under og etter kreftbehandling.

Vi skal forsøke å lage en portal som likner på de egenskapene vi har hørt var kjennetegnende for Kristin: aktiv, interessant og fargerik - til glede for kreftpasienter, pårørende, sykepleiere og leger. Aktiv mot kreft vil gjerne takke Kristins nærmeste og Kristins minnefond for en svært generøs gave som vi skal forvalte så godt vi kan til glede for flest mulige. Vi er derfor glade for alle tilbakemeldinger vi kan få - ris, ros og konstruktive tilbakemeldinger kan bare gjøre denne portalen bedre!

Om Kristins Minnefond

Kristin Vavik fikk diagnosen Hodkins lymfom bare 26 år gammel. Ett år etter døde hun, 1. mai 2004.

I flere måneder visste Kristin at den varianten av Hodkins som hun hadde var så sjeldent aggressiv at det ikke fantes mer eller annen behandling som kunne stoppe utviklingen.  Hun ønsket at andre unge i samme situasjon kunne få et enda bedre behandlingstilbud og gis muligheter til liv.  Derfor ville hun gjerne at det ble stiftet et fond til bruk innen kreftbehandling. Ved Kristins død og etterpå, er det mange – både nære venner, familie, kolleger og bekjente – som har satt penger inn i Kristins Minnefond.

Gjennom hele sykdomsperioden viste Kristin en fantastisk evne til å skape seg pusterom, jobbe mot sykdommen med positive aktiviteter. Aktiv mot Kreft kom til etter at Kristin var død, men er et initiativ helt i hennes ånd. Pusterommet her – sammen med alle de konkrete Pusterommene som eksisterer og planlegges på ulike sykehus - er tiltak hun ville ha tiljublet! Vi har derfor valgt å la midlene i Kristins Minnefond (250.000) bli et vesentlig bidrag til utvikling og drift av dette interaktive og fremtidsrettede Pusterommet.

Vi ønsker å takke alle dere som har tenkt på henne og bidratt til fondet hennes og muligheter for ”Pusterommet” til å kunne være en positiv hjelp til mestring og livsglede for mange i en vanskelig situasjon.

Kristin – hvem var hun?

Kristin var en frisk, aktiv og ressurssterk jente som vokste opp i Oslo, rett ved Nordmarka, der friluftsliv og langrenn i idrettsklubbene Koll og Lyn fylte mye av fritiden. Veien var kort til Norges Idrettshøgskole der hun tok mellomfag. 3 år etter dette begynte hun som nyutdannet fysioterapeut i jobb ved Elixia, der hun som faglig leder var engasjert i å inspirere og hjelpe andre til å få glede ved fysisk aktivitet og trening.



Kristin var en jente med mange talenter, og på sin jordnære måte passet hun inn over alt. Hun var den rødkinnede friluftsjenta; rytmisk og rask i skisporet og lykkelig på rufsete fotturer i fjellet. Hun var selvskreven medlem som skytter på samboerens elgjaktlag, men like fullt den hippe dama på kafé og den kreative idéskaperen som kunne male og sy og koke og bake. Vennekretsen var stor, og i det sosiale rommet trivdes hun nok aller best. For – fremfor alt – var hun for alle rundt den omsorgsfulle vennen og gode samtalepartneren.

Midt i alt dette opplevde Kristin våren 2003 plutselig en liten ”timeout” med en hard lungebetennelse som ikke ville forsvinne. Så viste det seg at årsaken var lymfekreft. Etter stadige nye cellegiftkurer, med det legene kalte midlertidig remisjon, måtte Kristin gi tapt 1. mai 2004. Da hadde hun blitt behandlet med cellegift i ett år, vært bestrålt mot lunger og hals og hatt stadige bivirkninger med bl.a. kraftige infeksjoner.
Det ble et utfordrende år, noe ganske annet enn rufsete fjellturer og så langt mer krevende enn noen andre fysiske og mentale utfordringer et ungt menneske kan ha. Det er klart at året ble en berg-og-dalbane der håp og fortvilelse avløste hverandre.

Likevel - de som var rundt henne så nye sider ved Kristins viljestyrke, en kampinnstilling og imponerende evne til å jobbe aktivt mot sykdommen,  glede seg over livet og gjøre masse ut av dagen. Om turene i marka ikke ble lange, fikk de bli korte, og tid kunne brukes til å lage malerier, lære seg ulltoving, sy, strikke og lese. Hun samlet opp energi; inviterte til juleverksted med pepperkaker og gløgg og inspirerte med masse idéer og materiale til julekort og –pynt.  Det var varme og glede rundt det bordet Kristin inviterte til. I mars, bare halvannen måned før hun døde, klarte hun en liten skitur - ut i Birken-løypa for å være flaskelanger for samboeren. Gleden hennes var stor, og da hun plutselig ikke orket mer, var det uproblematisk å gå til Røde Kors-teltet for å spørre om en kreftsyk jente kunne få snøscooter-haik tilbake!

Humor hadde Kristin masse av, med kreative tankespinn, morsomme imitasjoner og friske påfunn. Kreften gjorde hun til gjenstand for galgenhumor i ulike sammenhenger, og slik ble ordet ”kreft”, når hyppig uttalt og tøyset litt med, enklere å forholde seg til også for de rundt – ufarliggjort på en sunn måte.

Kristins spesielle evne til varmt engasjement i andres liv ble ikke mindre, selv om egen sykdom kunne ha tatt mye fokus. Med sin solide observasjonsevne reflekterte hun alltid over menneskene rundt seg og mente mye om stort og smått; og med sine meningers mot! Hun var alltid lyttende, nært og intenst til stede med råd, forslag og – ikke minst - en uendelighet av omsorg. Denne omsorgen for de menneskene som sto henne nær syntes faktisk å stå fremst da Kristin forsto at hun ikke kom til å leve videre. ”Det er liksom så mye jeg skulle ha passet på og vært med i”, sa hun – og tenkte på samboeren, foreldrene, de yngre to søstrene – hvordan skulle de ordne livene sine? Så kjenner naturligvis vi som er igjen at Kristin er med hele tiden – i alt vi foretar oss, i de ulike valgene vi skal gjøre, i gledene vi opplever.

Vi som sitter igjen med alle de gode minnene tenker med ærbødighet på Kristins innsats og føler oss ydmyke overfor denne totale mestringsevnen i forhold til livets vanskeligste utfordring. Vi har lært mye; livet hennes har forandret oss og måten vi selv forsøker å møte egne utfordringer på.  Til oss alle ville Kristin sagt: ”Se å leve et engasjert liv, ta på noe fargerikt tøy, ja gjerne noe litt sprøtt med blomster på! Gå en tur ut, og sørg for å vise hverandre hvor viktig dagen i dag er og det at nettopp du er til.”

Vi kan ikke lenger fysisk være sammen med Kristin, og det gir en sårhet som alltid vil kjennes. Samtidig er hun med oss videre hele tiden, som en kilde til stadig positiv tanke og uendelig glede.